Slik leser du et stjernekart: en nybegynnerguide

Hva er egentlig et stjernekart?

Et stjernekart er et flatt, trykt bilde av nattehimmelen slik den så ut fra ett bestemt sted på ett bestemt tidspunkt.

I motsetning til et veikart viser ikke et stjernekart en vannrett flate – det viser himmelhvelvingen rett over deg. Midten av kartet representerer punktet rett opp (senit), mens ytterkanten representerer hele horisonten rundt deg. Den beste måten å orientere kartet mentalt på er derfor å forestille seg at du ligger flatt på ryggen og ser opp.

På et personlig trykk som dem vi lager hos Stars In Hands, er kartet låst til én dato, ett klokkeslett og ett sted. Denne kombinasjonen er viktig: Den samme datoen sett fra en annen by ville vist en litt annen himmel, og det samme gjelder samme sted på et annet klokkeslett. Stjernekartet du holder i hånden, bevarer et øyeblikk som i ordets sanneste astronomiske betydning bare inntraff én gang.

Dette betyr prikkene, linjene og etikettene

Hver prikk er en stjerne, og jo større prikken er, desto sterkere lyser stjernen – det er den eneste regelen du egentlig trenger for å begynne å lese et stjernekart.

De fleste trykte stjernekart viser stjerner ned til magnitude 5 eller 6, som omtrent er grensen for hva det blotte øye kan se på en klar, mørk natt. Alt som lyser svakere, utelates for at kartet skal være lett å lese. Lyssterke planeter (Venus, Jupiter, Mars, Saturn) tegnes noen ganger med en annen form eller et annet symbol hvis de var over horisonten i øyeblikket kartet viser.

De svake linjene mellom enkelte prikker er stjernebildelinjer – moderne astronomer innførte dem på 1800- og 1900-tallet som huskeregler. Selve stjernebildene er mye eldre og i hovedsak arvet fra babylonsk, gresk og arabisk astronomi, mens grenselinjene du av og til ser, ble standardisert av International Astronomical Union i 1930.

Hvis kartet ditt viser koordinater, er de angitt som rektascensjon (RA) og deklinasjon (Dec). Rektascensjon er himmelens motstykke til lengdegrad – målt i timer og minutter (0–24h) i stedet for grader. Deklinasjon er himmelens motstykke til breddegrad – målt i grader nord eller sør for himmelekvator (-90° til +90°).

• Stor prikk = lyssterk stjerne (magnitude 1 eller sterkere, som Sirius, Vega, Arcturus).
• Mellomstor prikk = middels lyssterk stjerne (magnitude 2-3, de fleste navngitte stjernene i stjernebildene).
• Liten prikk = svak bakgrunnsstjerne, bare synlig fra et sted med mørk himmel.
• Svake linjer mellom prikker = stjernebildemønster, tegnet for navigasjon, ikke virkelige forbindelser i verdensrommet.
• Stiplet kurve gjennom kartet = ekliptikken (banen solen, månen og planetene følger over himmelen gjennom tiden).

Slik stemmer himmelen på trykket med en virkelig natt

Personlige stjernekart beregnes med astronomisk programvare som bruker de samme ligningene som profesjonelle astronomer – med en nøyaktighet på en brøkdel av et buesekund viser trykket akkurat det som befant seg over deg i det øyeblikket.

Matematikken bak er en standard transformasjon av himmelkoordinater. Programvaren begynner med katalogposisjonen til hver stjerne (RA + Dec fra en database som Hipparcos- eller Tycho-2-katalogen med omtrent 2,5 millioner stjerner) og transformerer deretter koordinatene til den lokale himmelen slik den så ut fra breddegraden, lengdegraden, datoen og klokkeslettet ditt. Stjerner du ikke kunne se – fordi de var under horisonten, eller fordi solen var oppe – utelates på riktig måte.

To stjerner som ligger ved siden av hverandre på kartet, kan befinne seg på vidt forskjellige avstander fra jorden. Betelgeuse, den lyssterke skulderen i Orion, er omtrent 550 lysår unna. Rigel, foten til Orion, er omtrent 860. Mønsteret ser ryddig og flatt ut fra der vi er fordi vi ser stjernene projisert på den samme tenkte sfæren – men i den virkelige galaksen er de ikke i nærheten av hverandre.

Kartet på veggen din er ikke en kunstners tolkning. Det viser – så langt det lar seg måle astronomisk – de faktiske fotonene som forlot disse stjernene for mellom 4 og 16 000 år siden, og som nådde himmelen over stedet og tidspunktet du har valgt.

Slik finner du stjernebilder på stjernekartet ditt

Finn først ett stjernebilde som holdepunkt – Orion om vinteren eller Karlsvogna om sommeren – så blir det lettere å finne frem til resten derfra.

Orion er det enkleste mønsteret å få øye på hvor som helst på jorden fordi det ligger på himmelekvator (synlig fra begge halvkuler), og de tre stjernene i beltet er nesten like lyssterke og har nesten lik avstand – en kombinasjon som ikke finnes noe annet sted på himmelen. Når du har funnet Orion, kan du bruke beltet som peker: Forlenger du linjen opp og mot høyre, kommer du til Aldebaran (øyet i Tyren). Forlenger du den ned og mot venstre, kommer du til Sirius (den mest lyssterke stjernen på nattehimmelen).

Karlsvogna er den nest enkleste. Den består av sju stjerner i en form som ligner en kasserolle, og er en del av det større stjernebildet Store bjørn. Fra den nordlige halvkule er Karlsvogna sirkumpolar – det vil si at den aldri går ned – og derfor vises den på nesten alle nordlige stjernekart, uansett dato og klokkeslett. De to stjernene ytterst i vognkassen peker rett mot Polaris, Polarstjernen.

1. Finn Orion (vinter) eller Karlsvogna (alltid, i nord). Dette er holdepunktene du kan orientere resten av kartet etter.
2. Legg merke til klokkeslettet og datoen på trykket – himmelen ved midnatt 4. januar er rotert omtrent 90° sammenlignet med himmelen ved midnatt 4. juli, så det samme stedet på kartet viser ulike stjerner.
3. Følg stjernebildelinjene hvis trykket ditt har dem – på de fleste personlige kart kan du slå dem av eller på.
4. Se etter den lyseste prikken et stykke unna Orion eller Karlsvogna. Det er sannsynligvis Sirius, Vega, Arcturus, Procyon, Capella eller Betelgeuse – de sju kjempestjernene på nordhimmelen som er synlige med det blotte øye.
5. Sammenlign stjernene du fant, med en gratisapp som Stellarium (angi samme dato, klokkeslett og sted) for å få det bekreftet.

Dette spør kundene oss oftest om

Omtrent 70 % av spørsmålene vi får om hvordan man leser et trykk fra Stars In Hands, er en variant av disse tre: «Hvorfor er ikke stjernebildet mitt navngitt?», «Hvorfor ser himmelen mørkere ut enn jeg husker?» og «Kan jeg lage et ekstra kart for den samme natten fra et annet sted?»

Navn på stjernebildene er slått av som standard i redigeringsverktøyet vårt fordi de fleste kunder foretrekker et renere uttrykk. Du kan slå dem på for hvert enkelt trykk under fanen Design. Vi støtter alle de 88 IAU-stjernebildene – de samme som en profesjonell astronom ville brukt.

Himmelen på et trykk er vanligvis mørkere, dypere blå eller sort enn du husker den fra da du var ute, og det er med hensikt: Lysforurensning fra byer gjør den synlige himmelen mye mer utvasket enn den astronomiske virkeligheten. Stjernekartet viser himmelen slik den ville sett ut fra et helt mørkt sted – den samme utsikten fra de samme koordinatene for 200 år siden.